onsdag 9. januar 2013

Reaksjonstid

hensikt:
I dette forsøket skulle vi se på ulike måter å registrere reaksjonstid på.

Teori:
Ulike deler av nervesystemet samarbeider om å få kroppen til å reagere hensiktsmessig på forskjellige inntrykk. Dersom for eksempel noen  snakker til deg, svarer du.

Utstyrsliste:
Linjal
Lommeregner

Framgangsmåte:
To elever arbeidet sammen og byttet på å gjøre de forskjellige oppgavene. Den ene eleven holdt en linjal, mens den andre holdt hånden rundt tallet 0 nederst på linjalen. Da den ene slapp linjalen, skulle den andre gripe den så raskt som han eller hun klarer. Vi passet på at griperens hånd ikke ble flyttet oppover eller nedover. Da hadde det blitt feil resultat.Vi målte 10 ganger ved hver person og strøk den korteste og lengste reaksjonen. Ut i fra de gjenværende 8 målingene regnet vi ut gjennomsnittsfallengden.
  Vi regnet fallengden til reaksjonstid i sekunder ved bruk av denne formelen:

t = kvadratrot av 2s/g

t = reaksjonstiden i sekunder

s = fallengden i meter

g = tyngdeakselerasjonen = 9,81 m/s^2

Ut i fra den reaksjonstiden vi fikk, skulle vi finne ut hvor langt en bil klarer å kjøre i 60 km/t på den tiden.

For å kunne regne ut det måtte vi gjøre om farten til bilen i m/s og delte dermed 60 km/t på 3,6. Dette tallet ganget vi med reaksjonstiden, og fikk dermed svaret i meter.

Resultat:

Gjennomsnittsfallengde: 0,09875 m

Reaksjonstid: 0,14 s

Strekning : 2,36 m

Diskusjon:
Bilen bruker 2,36 m på å stoppe. Det er mulig å trene opp reaksjonstiden. Folk som driver med idretter der god reaksjon er viktig for å lykkes, har bedre reaksjon enn dem som ikke trener spesifikt på det.
Reaksjonstiden er bedre på morgenen enn på kvelden. På kvelden er kroppen sliten, og hjernen reagerer ikke like fort. På morgenen er kroppen uthvilt, og kroppen er i bedre stand til å oppfate ting raskt.
Eldre personer som begynner å nærme seg pensjonistalderen, har dårligere reaksjoner enn unge voksne og voksne mennesker.

Konklusjon:

Vi har funnet en måte å måle reaksjonstiden på.

onsdag 7. november 2012

Osmose

Føremål:

Føremålet med forsøket var å sjå på osmose i levande celler i raudløk.

Teori:

Planteceller er omgitt av svært sterke celleveggar. Når dei tek opp vatn, utvidar cellene seg, men den sterke celleveggen hindrar celle i å sprekke. På den måten klarer planter å trekkje til seg vatn frå jorda slik at dei kan vekse. 

Osmose er definert som diffusjon av vatn gjennoim ein delvis gjennomtrengeleg, selektivt permeabel, hinne. Osmose er altså ikkje ein energikrevjande transport. Cellemembranane er gjennomtrengelege for vatn. Vatn passerer membranen og går frå ein stad med konsentrasjon av vatn til ein stad med lågare kosnetnrasjon av vatn. Årsaka er tilfeldige eigenrørsla hos vassmolekyla. Når vatnet går inni cellene, blir det skapt eit trykk mot cellemembranen både innafrå og utafrå. Skildnanden i trykket mellom utsida og innsida kallar vi det osmotiske trykket i løysninga. Jo større skilnaden er mellom vasskonsentrasjonen på utsida og på innsida, jo større er det osmotiske trykket. Når jamvekt er oppnådd, stoppar planta opptaket av vatn. 

Utstyrsliste:

  • Raudløk 
  • Mikroskop
  • Objektglas
  • Dekkglas
  • Skalpell
  • Pipette
  • Metta NaCl-løysning

Framgangsmåte:

Vi brukte skalpellen til å få av hinnen mellom to løkskjell. Lagde eit mikroskopipreparat. Fann celler med raud cellesaft. Vi tilsette eit par droper metta NaCl-løysning ved kanten av dekkglaset, og såg på celler i utkanten av preparatet. Observerte det vi såg. 

Resultat:

Diskusjon:

Som bileta viser, trakk cellene seg saman. Vi såg òg at celleveggen blei verande som før. Grunnen til dette er osmose.Konsentrasjonen av vatn i den metta løysinga var lågare enn i cella. Dette førte til at vatnet trakk seg ut av cella. Cellene blei dermed innskurmpa. Sidan planteceller har cellevegg, sprakk ikkje dei. Vatnet gjekk alstå frå høg konsentrasjon til låg konsentrasjon. Det osmotiske trykket i cellene var høgt fordi skilnaden mellom vasskonsentrasjonen på utsida og på innsida var høg. 

Feilkjeldene i dette forsøket er mellom anna feil i mikroskopet. Objektglaset og dekkglaset kunne ha vore skittent, noko som gjev eit endra bilete av cellene. At cellene er skada, vil gjeve eit endra utsjånad. Dersom løklaget i preparatet er tjukt, vil vi få fleire cellelag samstudes. Dette vil då vere ei feilkjelde.

Konklusjon:

Forsøket var velluka. Det blei osmose i cellene fordi vatnet gjekk frå høg konsentrasjon til låg konsentrasjon. Cellene blei innskrumpa. 





mandag 22. oktober 2012

Ø 2.2 Lysmikroskopet

Føremål:

Føremålet med dette forsøket var å finne ut korleis lysmikroskopet og studere løkceller.


Teori:


Lysmikroskopet består av linser som finst i eit okular nærmast auge ditt, og fleire linser i objektiva. Linsene i okularet forstørrar 10 gongar, medan objektiva forstørrar 4, 10 og 40 gongar. Den totale forstørringa bli da 40, 100 og 400 gongar, og ein kan rekne ut forstørringa ved å multiplisere okularforstørringa med objektivforstørringa. Ein bruker grovskruen og finskruen for å kunne sjå tydeleg. Ein kan regulere lysmengda ved å opne eller stengje blendaren.


Utstyrsliste:


Lysmikroskop
Millimeterpapir
Dropeteljar med vatn
Objektglas
Dekkglas
Raudløk


Framgangsmåte:


Vi såg på ein liten bit av eit millimeterpapir og såg kor mykje mikroskopet viste ved kvar forstørring. Vi skar eit cellelag av den raude og den kvite sida av raudløken. Eit preparat vart laga ved å leggje cellelaga og ein dråpe vatn på kvar sitt objektglas. Objektglassa vart dekt med dekkglas. Vi såg på begge preparata gjennom alle tre objektiva.


Resultat:

Millimeterpapir: 

Millimeterpapiret såg slik ut gjennom det minste objektet (x4)















Millimeterpapiret såg slik ut gjennom det mellomste objektet (x10)


















Millimeterpapiret såg slik ut gjennom det største objektet (x40)















Løk:

Løcella såg slik ut gjennom det minsteobjektet (x4)



Løkcella såg slik ut gjennom det mellomste objektet (x10)

Løkcella såg slik ut gjennom det største objektet (x40)



















Raudløk:

Raudløkcella såg slik ut gjennom det minste objektet (x4)













Raudløkcella såg slik ut gjennom det mellomste objektet (x10)













Raudløkcella såg slik ut gjennom det største objektet (x40)


















Diskusjon:

Feilkjeldene i dette forsøket er at vi kan ha tilsett for mykje vatn. Det kan vere ei ulempe at det er bobler under dekkglaset, noko som vil føre til at det vert eit uklart bilete av cella. Ei anna feilkjelde er at cellene er øydelagde. Dersom løklaget i preparatet er tjukt, vil vi få fleire cellelag samstudes. Dette vil då vere ei feilkjelde. Feil i mikroskopet, som til dømes dårleg fokus i linsa, vil føre feil resultat.

Konklusjon:

Forsøket var vellukka. Vi vart kjend med mikroskopet, og studerte to ulike løkceller med det. 














fredag 14. september 2012

Ø 3.1 Meitemarken

Under arbeid!!

Føremål:

Føremålet med dette forsøket var å undersøkje korleis meitemarken reagerer på stimuli som lys og temperatur.


Teori:

Meitemarken gøymer seg under jorda eller steinar for å søkje varme. Dette gjer han òg på grunn av at han vil unngå å verte ete. Marken sin typiske åtferd kjem som ei følgje av evolusjon. Der er berre dei som overlever som får vidareført gena sine. Det er viktig å finne ein god gøymestad for å ikkje verte ete av fuglar og dyr.


Hypotese:

Del 1:
Vi trur at meitemarken vil flytte seg mot skuggen.

Del 2: 
Vi trur at meitemarken vil trekkje seg inn i bomullet.


Utstyr:
- Levande meitemark
- Glassrøyr med minst 1-2 i diameter
- Blått papir
- Teip
- Lampe
- Bomull


Framgangsmåte og resultat:

Del 1:
Vi la meitemarken i eit glassrøyr. Teipa begge endane av røyret med blått papir (som vist på videoen). Monterte opp ei lampe som lyste på den delen av røyret som ikkje var dekt til. Flytta på papira for å sjekke om marken fortsett reagerte. Observerte resultatet.

VIDEO


Som videoen viste gjekk marken mot det tildekte området.

Del 2:

Vi la meitemarken i eit nytt røyr. Røyret hadde lege i ein frysar, og vart lagt i eit kar med isbitar under forsøket. Vi låg ein bomullsbit i enden av røyret. Vi obsererte kva reaksjonen til meitemarken var.

VIDEO

Vidoen viser at reaksjonen til meitemarken var å søkje varme, i dette tilfellet å gøyme seg i bomullet.

Diskusjon:

Meitemarken vil ikkje bli ete, difor trekk han seg mot skuggen. Marken har eit instinkt, som er genetisk nedarva gjennom evolusjon. Dette gjer at han er lyssky, då alle dei meitemarkane som ikkje var lyssky vart etne. Det at meitemarken trekk mot bomullet, er óg eit resultat av evolusjonen. Dei som ikkje søkjer varme, frys ihel.
Feilkjelder i dette forsøket er mellom anna at meitemarken kan vere skada. Den kan også ha ein genetisk mutasjon som gjer at han ikkje reagerer på venta måte.

Konklusjon:

Meitemarken har eit genentisk nedarva overlevingsinstinkt, som gjer at han søkjer varme og skugge.